Buarbreen, eller Buerbreen, er en arm fra Folgefonna. Den har vokst og trukket seg tilbake i flere omganger de siste hundre årene.

På turen opp og ned til breen, traff vi sikkert to hundre mennesker. Så og si alle kom fra andre land i Europa – ingen var norske. To av klatrerne på laget vårt var pensjonerte amerikanere.

Ett tusen varder: Du kan ikke unngå å møte disse på veien opp til breen. Bildet har fanget kun en liten del. Helt sprøtt. Når trangen til å sette opp en varde blir så påtrengende, har du sikkert hatt en knakende bra tur. Det er fint å tenke på.

Her er noen bilder fra turen:

Tau, isøks, stegjern og hjelmer i sekken.

Utsikten på vei opp.

Spreke Linn Kristin med et uknuselig godt humør på vei opp. Det er noen hundre høydemetere opp til isen, så en rekker akkurat å bli skikkelig svett.

På med sikkerhetsutstyret før vi tar vår egenmekka taubane over elva mot breen.

Ikke et vondt ord om bruer. Men tau er morsommere.

Har du ikke armer til å taue deg selv over, så er det bare å spørre en venn om å dra. Det ordner seg.

Litt prepping før vi går i tau. Mannen til høyre er amerikaner, pensjonist og kajakkpadler med en spesiell kjærlighet til Lofoten. Han tok denne turen sammen med sin kone, og de gjennomførte med glans. Håper vi kan gjøre noe lignende når vi blir pensjonister.

Litt lengre oppi lia ser det slik ut.

Typiske bresprekker.

Det ble langt smalere enn dette – men da var jeg plutselig mye mer opptatt av å holde balansen enn å ta bilder.

Er bare å holde seg på vennelista til disse folkene. Er dem som holder i andre enden av tauet…

Spektakulær jente i vakker natur. Og omvendt.

Sammenpressa is ser fint ut.

Meg i isveggen. Klarte meg bra på porøs is, men glapp da jeg prøvde meg på den aller blåeste og hardeste.

Utsikt nedover fra breen.

Snø og is som raser ut kan se ut som en rennende bekk. Men tordenskrallet det utløser utgjør en stor forskjell. Det var utrolig fint å få oppleve dette.

Undrer meg over hvordan det ser ut her om hundre år.

Kajakkene lånte vi gratis der vi bodde. Padling på Smøla anbefales på det sterkeste. Vår vert foreslo å dra på en tredagers padletur rundt hele øya. Hele veien kan padles innaskjærs.

Her er noen bilder fra turen:

Et par timers padling på stille sjø før frokost.

Fornøyd Rino ute i skjærgården.

Utsikten fra rommet på Havstuer.

Speider etter vak. Vi traff ikke på noen klekkinger.

Første turen min i havkajakk. Jeg jubler over å ikke ha velta rundt.

Vindmøller og vidde-aktig landskap.

En sekshundregrammer ble beste fisk på Smøla. Vel, vel…

Første Smøla-ørret på tørrflue. Under halvkiloen.

Flere vindmøller.

Rino har pynta opp den sikkert litt trauste kajakken min med en død krabbe.

Rino og jeg dro opp til hytta i Skirvedalen for å dele en whisky og fiske ørret med tørrflue i helga. Begge deler må sies å være brukbart gjennomført.

Vi padlet ut til en øy på et mellomstort vann der jeg trodde jeg hadde sett et vak en gang. Litt vind fra sør dro igang litt bølger. Vi endte opp med fem fisker over 700 gram, inkludert hver vår på 1,1 kilo. En fantastisk dag for tørrfluefiske, og en fantastisk dag å være på fjellet.

Fluer som funker på storørreten: Stor, bustete cd-variant av E12, pluss Grey Wullf.

Nok sagt, stemningen får du i videoene under:

Ørret nummer en:

Rino kjører storørret:

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Her er Mykletjern:

Vis større kart

Drittlei, sliten og sulten som en bjørn har jeg karret meg fram gjennom den blåmerka stien som skjærer tvers gjennom Finnemarka naturreservat.

Sutring og sønnavind

Det er tidlig i juni. Jeg har gått nordover – på jakt etter det som omtales som Finnemarkas beste leirplass ved Sandtjern. Jeg har sett bilder av en idyllisk odde som strekker seg utover vannet – med furutrær rundt. Jeg har sett for meg gnistrende sol, kampklare orrhaner og vakende ørreter i umiddelbar nærhet. Og gjerne en elg. Derfor blir jeg oppgitt når jeg kommer fram til vannet og tror jeg er på riktig sted. Den lille odden er preget av hard leirbruk; Bålgropa er rotete, og det ligger igjen søppel her og der. Helt utrolig. Det må være noe av det verste jeg veit.

Dessuten blåser det hard vind fra sørvest – hvite bølgetopper og på med jakke.

Jeg hiver i meg litt mat for å få opp det åpenbart lave blodsukkeret, og bestemmer meg for å ta tjue kast. Får jeg ikke kjenning med ørreten da, går jeg videre.

Det blir selvsagt ingen fisk, og sutrepaven pakker sammen sekken sin. Men heldigvis går jeg sørover langs vannet i stedet for å følge blåstien. Det var lurt.

Dette er en av de beste leirplassene i Finnemarka

Finnemarkas beste leirplass åpenbarer seg på sørsiden av vannet. Og nå, som jeg kan lene meg tilbake og blogge om opplevelsen, må jeg si meg enig i at plassen i hvertfall er på topp-fem i Finnemarka. Sammen med øya på Vrangla, odden på det søndre av de tre Pene tjerna og et par andre godplasser ved Vrangen og Sandungen.

Jeg lemper av meg sekken, og blir sittende litt for å nyte stedet. Det blåser hardt, men du verden, så fint det er.

Så tar ørreten flua

Ei flue lander på vannet. Akkurat hvor den lander, er umulig å si. Vinden har dratt nesten hele fluesnøret av gårde, og jeg klarer ikke å følge flua med øynene. Men etter to minutter begynner det å smånøkke i snøret. Jeg har ikke sett vaket, men fisken har tatt flua.

Litt fomlende, men jeg strammer snøret og setter kroken før ørreten klarer å riste seg av. Den kjennes tung ut – men vinden og det lange snøret kan lure meg.

Ørreten er stangete. Den raser ikke ut, men stritter imot når jeg haler inn. Jublende tauer jeg den inn i håven og konstaterer at den ligger godt over halvkiloen.

Dette må feires med middag og to kopper kaffe, før det er tilbake til arbeid. Samme flue, cirka samme sted. Denne gangen ser jeg at ørreten tar flua ute i bølgene. Et bitte lite plask der ute – da er det bare å følge med og stramme opp. Og det må skje fort.

Villmarksgudene serverer ørret

Fisken drar av sted, og det tar tid å presse den inn i håven. Helt korrekt oppførsel fra ørretens side. Denne gangen ligger vekta på 650 gram. Jeg skjønner ikke hva som skjer. Har villmarksgudene fest et sted? Er jeg i så fall invitert? Dette er ikke vanlig fangst på møkkaværsdager i små skogstjern i Finnemarka. I hvertfall ikke for meg.

Deretter går det i ett. Resten av kvelden er vanskelig å gjengi, men her er kortversjonen; De små ørretene på 200 og 300 gram kaster seg over flua og biter den i seg når jeg skal dra inn snøret. Ørreter fra 400 til over 500 gram tar flua når jeg fisker dødt på bølgene.

Fluer som funker: Juni er kanskje den beste måneden å fiske med tørrflue i marka. Temperaturen er i ferd med å stige i vannet, ørreten er svært aktiv på jakt etter mat. Når det blåser og er bølger på vannet, har jeg best erfaring med å bruke store fluer, ca krok 12. De fluene jeg fisket med denne dagen, var Grey Wullf og Adams.

Dette føles helt fullstendig uvirkelig

Etter sju fisker gir jeg meg. Forholdene er de samme, og jeg aner ikke hvor dette kunne endt. De ørretene jeg har klart å behandle forsiktig, har jeg satt varsomt ut igjen, de andre blir kveldsmat eller frokost. Men å fortsette å fiske nå, blir feil – selv om det er vanskelig å gi seg. Det er ikke bra hverken for fiskebestanden eller min moral. Jeg fisker ikke mer enn jeg klarer å spise – og for å være dønn ærlig klarte jeg ikke å spise alle fiskene jeg taua inn.

Trøtt og lykkelig etter en av mine beste fiskedager noensinne legger jeg meg for å lese og sovne. Det er kanskje ikke våryre orrhaner som kjemper rundt teltet, men det er jaggumeg en av verdens vakreste leirplasser, og Finnemarkas desidert nest beste fiskeplass.

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Kartbilde over utstikkeren sørøst på Sandtjern:

Vis større kart

De pene tjerna fortjener navnet. Og har du gått inn dit, fortjener du å oppleve dem.

Jeg karrer meg opp fra Store Bumla, via Jacobs stige. Humøret stiger merkbart når klatringen er over, og jeg kan rusle oppover langs steinblokkene og gjennom lettgått “blåbær-terreng”.

Jeg har allerede vært ved det midtre av de tre Pene tjerna. Der var det fint, men ørreten var latterlig liten.

Jeg fanget to av de største jeg så, og ingen av dem bikket 200 gram. Jeg hadde også ruslet en tur ned til det søndre vannet, men trodde fisken jeg så der, var like knapp. Der tok jeg feil.

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Denne gangen ser jeg mer lovende ørret vake. Problemet er at det har vært varmt lenge, og det er ennå litt for tidlig for de store døgnflueklekkingene. Ikke ser jeg noe særlig til vårfluer heller.

Ørreten vaker tilfeldig her og der på klaser av deisende, forvirret mygg. Jeg fisker med det jeg har av palmere, mosquitoer og bitte små Black Gnat-varianter, men alt er helt håpløst.

Dagen etter våkner jeg til litt bedre forhold. Sola steiker ikke like intenst. Jeg har merket meg en fire-fem vakplasser rundt leirplassen der jeg så de fleste vakene dagen før, og kaster en Blue Dun ut på en av dem.

Etter noen minutter er en ørret oppe og snuser på flua uten å ta. Merkelig oppførsel, men jeg holder hodet kaldt og lar flua ligge død. Så hugger den til. En herlig halvkilosørret som tar utras, stanger, går i håven og blir smørstekt til frokost.

Utover dagen har jeg de samme vriene forholdene som dagen før. Nok om det.

På natta prøver jeg meg igjen. Jeg har slått leir på utstikkeren nordøst på vannet, men rusler ned til sørenden. (Er fisket tregt, bør du prøve deg rett utenfor sivkanten på sørsiden. Der står det garantert fisk.) Der tar jeg to ørreter helt inne ved land. Den ene rett under halvkiloen, den andre rett over.

Det skal ikke mer til for å redde dagen. Fiskene blir omhyggelig fotografert, før de henges opp. Neste frokost er berga.

På Google Maps har ikke De pene tjerna noe navn, men det er altså snakk om de tre vanna som ligger mellom Store Bumla og Bjelketjern under:

Vis større kart

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

På en vandring i Finnemarka går jeg innom den åpne koia Lunnaas (også skrevet Lundås). I hytteboka ser jeg flere steder folk som begeistret skriver om å ha gått “Jacobs stige”. Dette har jeg ikke hørt om, og jeg finner ikke noe info om det på kartet, men skjønner at det måtte være i nærheten.

På kvelden karrer jeg meg rundt vesle Bumla og over til Store Bumla. Jeg er imponert. Dette er et vann som ikke er nevneverdig lett å komme til. Det har et sus av villmark over seg. Flere steder går det holmer ut i vannet, som skapt for leiplasser. Og det lukter ørret her.

For å komme videre, må jeg enten karre meg videre gjennom tett skog på nordsiden av vannet, eller prøve meg på den skarpe kløfta i sørenden. Kartet viser en klatring ned på ca 60 høydemetere, og deretter klatring opp igjen på 40 høydemetere. Det er stupbratt.

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Det er nå jeg forstår hva Jacobs stige i Finnemarka er for noe.

Kløfta ned til Bumlebekken er så bratt at du må bruke alle fire for å komme deg ned. Ved de nederst tjue meterne er det satt opp en trestige, som nå er blitt ganske morken. Men den holder. Etter stigen må du klatre i tau den siste biten.

Jeg må innrømme at det kanskje ikke er så smart å klatre i tau ned en skrent med utstyr for to uker på ryggen. Men jeg er bestemt på å ta det pent og rolig, ett skritt om gangen, og det går helt fint. Etterpåklokskap: Bruk tauet til å heise ned sekken først.

Tauklatringen opp på nordsiden av skrenten er mye enklere, og på toppen venter fantastisk blokkmark og furuskog – og stien videre til De pene tjerna.

Vis større kart

I juni dro jeg på to turer der begge turene var på to uker. Først i Finnemarka, og deretter Femundsmarka.

En utfordring når du skal rusle rundt i to uker, er at sekken kan bli umenneskelig stor og tung. Å ha med klær for 14 dager er helt uaktuelt. Og helt unødvendig.

Dette tok jeg med av klær:

• Skalljakke og skallbukse
• En shorts
• En tynn fleecejakke
• To syntetiske t-skjorter
• Tre par tynne ullstrømper
• Et par tykke ullsokker
• Tre boksere – to i ull og en syntetisk
• Et sett ullundertøy til kalde netter

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

I tillegg hadde jeg med en vanntett pakkbag, av typen jeg bruker til kamera og lommebok på kanoturer. Jeg brukte pakkbagen til å vaske klærne underveis.

Ull er lukthemmende og er ganske lett å tørke. Syntetiske klær begynner raskt å lukte, men tørker enda raskere enn ull.

Vaska foregikk slik: Jeg skylte klærne grundig. Deretter la jeg dem i sammen med vann i pakkbagen en times tid. Etterpå skylte jeg dem grundig en gang til, og la dem til tørk.

Er det sol, tørker det kjapt. I perioder med regn, var klesvaska en litt større utfordring. Men det funker.

Har du pakketips til lengre turer, del dem gjerne i kommentarefeltet under!

Dyvåt av svette, med blytunge bein og en sekk jeg har begynt å hate, må jeg konstatere at jeg ikke klarer å finne noen bra leirplass ved Vesle Nykjua.

Jeg har gått fra Lelangen, og er ganske sliten. Det er sen ettermiddag i juni, og jeg har mer lyst til å skaffe fisk enn å lete etter teltplass.

Den eneste aktuelle plassen ved Vesle Nykjua er hytta med bautaen, og jeg har litt for stor respekt for Gutta på skauen til at jeg slenger meg ned der.

På nordsiden av vannet er det samling i bånn. Ifølge kartet kan jeg følge en sti nordøst for vannet og komme til to mindre tjern med litt færre høydekurver rundt. Nedre og Øvre Damtjern.

Tre kvarter etterpå er jeg glad jeg gikk videre. Nedre Damtjern er et typisk bittelite markavann med bred myrkant. Øvre Damtjern har mindre myrkant. Området er sterkt preget av hugst, men jeg finner uansett en bra teltplass.

Det er lite spor etter andre turgåere. Faktisk ser jeg bare et par menneskespor rundt vannet. Og det er litt rart, med tanke på at det foregår hektisk og stabil vaking over på hele vannflaten.

Verking etter lang marsjing gjør sitt, og jeg orker ikke fiske mye den kvelden. Men nok til å få i land en lettlurt steikeørret (glemte å veie den. Tipper drøyt 300 gram). Siden vannet ligger nøyaktig i grensa for reservatet, ser jeg på det som en varm velkomst til Finnemarkareservatet.

 Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Vis større kart

- Jeg kan vise deg Finnemarkas eldste grantre, sa mannen med genser fra Naturvernforbundet.

Jeg hadde vært ei uke nord i Finnemarka, og av alle ting, møtte jeg en annen fyr som hadde vært der like lenge. Vi sto på blåstien som skjærer gjennom Finnemarkareservatet og snakket om været.

Jeg prøvde meg på å lure fram noen fisketips, men han fisket ikke. Derfor tipset jeg ham om hvor i marka jeg har truffet flest elger.

Nyhetsbrev: Få turblogger rett i innboksen

Han ble åpenbart glad, for han parerte med å si at vi var like i nærheten av den eldste grana i hele Finnemarka, og at han kunne ta meg med dit.

Treet ligger mellom blåstien i reservatet og Urdtjern. Det er ikke merket på noen måte, men tråkk i området viser at det er mange som vet om det.

Ifølge min nye venn fra Naturvernforbundet, er ikke treet datert. Han trodde ikke det var over 300 år.

Treet er kappet av i toppen, så høyt er det ikke. Men du verden, for en feit stamme.

Trolig ble treet stående igjen en gang feltet ble hugget, slik at det har fått rik tilgang på sol og næring.

På denne nettsiden oppdaterer jeg stoff fra turer jeg er på, pluss litt tips og triks. Er du opptatt av ting som ørretfiske, småviltjakt, kanopadling og friluftsliv er det bare å abonnere.

Abonnementet er selvsagt veldig enkelt, du klikker bare her og legger inn navn og e-post.

Når du mottar nyhetsbrev, har du selvsagt mulighet til å melde deg av igjen.