Isen på Buarbreen

Linn Kristin og jeg dro på sommerferie til Odda. Ok da, litt sært. Men poenget er at vi fikk oppleve dette på nært hold:

 

Buarbreen, eller Buerbreen, er en arm fra Folgefonna. Den har vokst og trukket seg tilbake i flere omganger de siste hundre årene.

På turen opp og ned til breen, traff vi sikkert to hundre mennesker. Så og si alle kom fra andre land i Europa – ingen var norske. To av klatrerne på laget vårt var pensjonerte amerikanere.

 

Ett tusen varder: Du kan ikke unngå å møte disse på veien opp til breen. Bildet har fanget kun en liten del. Helt sprøtt. Når trangen til å sette opp en varde blir så påtrengende, har du sikkert hatt en knakende bra tur. Det er fint å tenke på.

 

Her er noen bilder fra turen:

Tau, isøks, stegjern og hjelmer i sekken.

 

Utsikten på vei opp.

 

Spreke Linn Kristin med et uknuselig godt humør på vei opp. Det er noen hundre høydemetere opp til isen, så en rekker akkurat å bli skikkelig svett.

 

På med sikkerhetsutstyret før vi tar vår egenmekka taubane over elva mot breen.

 

Ikke et vondt ord om bruer. Men tau er morsommere.

 

Har du ikke armer til å taue deg selv over, så er det bare å spørre en venn om å dra. Det ordner seg.

 

Litt prepping før vi går i tau. Mannen til høyre er amerikaner, pensjonist og kajakkpadler med en spesiell kjærlighet til Lofoten. Han tok denne turen sammen med sin kone, og de gjennomførte med glans. Håper vi kan gjøre noe lignende når vi blir pensjonister.

 

Litt lengre oppi lia ser det slik ut.

 

Typiske bresprekker.

 

Det ble langt smalere enn dette – men da var jeg plutselig mye mer opptatt av å holde balansen enn å ta bilder.

 

Er bare å holde seg på vennelista til disse folkene. Er dem som holder i andre enden av tauet…

 

Spektakulær jente i vakker natur. Og omvendt.

 

Sammenpressa is ser fint ut.

 

Meg i isveggen. Klarte meg bra på porøs is, men glapp da jeg prøvde meg på den aller blåeste og hardeste.

 

Utsikt nedover fra breen.

 

Snø og is som raser ut kan se ut som en rennende bekk. Men tordenskrallet det utløser utgjør en stor forskjell. Det var utrolig fint å få oppleve dette.

 

Undrer meg over hvordan det ser ut her om hundre år.